Det tryggeste standpunktet i det offentlige ordskiftet er å etterlyse mer kritisk tenkning. Ingen har noensinne tapt en paneldebatt på det. Jeg har sagt det selv, med alvorlig mine, og høstet anerkjennende nikk fra folk jeg vet er rykende uenige med hverandre om alt annet. Det burde vært et varsku.

For når alle er enige om et honnørord, er det som regel fordi ingen har definert det. Dette notatet er et forsøk på å rydde, kort, i tre ord som gjør hver sin jobb. Tre ord som lager hver sin ulykke når de blandes. Kritisk tenkning. Metodisk tenkning. Og epistemologi, ordet ingen tør si høyt i et middagsselskap.

Kritisk kommer av det greske kritikós, en som kan skille. Skille sant fra usant, vesentlig fra støy, god begrunnelse fra god innpakning. Kritisk tenkning er altså dommeren i hodet ditt, og dommere er uunnværlige. Men en dommer uten prosessregler er ikke en domstol. Det er bare en mann med meninger og kappe.

Kritisk tenkning uten fremgangsmåte forfaller til den billigste av alle posisjoner, mistro til alt. Og mistro til alt er ikke skepsis. Det er godtroenhet med omvendt fortegn. Den sparer deg for nøyaktig det samme som naiviteten, undersøkelsen.

Metode kommer av methodos, veien å gå. Metodisk tenkning er fremgangsmåten som gjør dommen etterprøvbar. Vis utregningen. Sjekk kilden mot en kilde til. Spør hva som ville motbevist deg. Veien er det som gjør at to som er uenige, kan gå samme rute og møtes ved svaret. Uten vei er en dom bare et humør med selvtillit.

Under begge ligger epistemologien, læren om hva kunnskap er og når vi har rett til å si at vi vet. Det høres ut som noe man pådrar seg på universitetet. Du bruker den hver gang du stiller verdens enkleste spørsmål. Hvordan vet vi dette? Fire ord, hele faget. Du legger aldri merke til grunnen i godvær. Det er først når noen erklærer at alt er relativt, eller at deres følelse veier like tungt som din utregning, at du kjenner om veien din er lagt på fjell eller på myr.

Poenget er at de tre ikke konkurrerer. De tre er et landskap. Grunnen avgjør hva som bærer. Veien gjør dommen etterprøvbar. Dommeren feller den. Ingen dom er bedre enn veien som førte til den. Ingen vei er bedre enn grunnen den er lagt på. Og du fikk hele landskapet gratis på skolen. Alt sammen var gresk, og ingenting av det var gresk for deg. Vis utregningen, det var veien. Kildekritikken i samfunnsfag, det var dommertreningen. Læreren som spurte hvordan vet vi det, gjorde grunnarbeidet. Pensum var aldri problemet. Etikettene falt av i flyttelasset til voksenlivet.

Det haster å lime dem på igjen. Maskinene har gjort dommeryrket billig og veiarbeidet dyrt. Hvem som helst kan nå kritisere hva som helst, flytende, selvsikkert og på sekunder, med generert autoritet. Verden mangler ikke dommere. Den mangler folk som kan vise dem veien.

Så neste gang noen etterlyser mer kritisk tenkning, og det blir i morgen, nikk vennlig. Still deretter oppfølgingsspørsmålet som ingen i panelet har forberedt seg på. Hvilken vei skal dommeren gå? Blir det stille, har du nettopp bedrevet epistemologi i praksis. Det gjør ikke vondt, og det kler deg.

Dette var et notat, en pustepause på land. I neste episode er vi tilbake på havet, hos en mann som seiler til dødsriket for å spørre om veien hjem. Han visste for øvrig hva som var fjell og hva som var myr, valgte veien deretter, og felte dommene selv. Det er derfor han kommer seg hjem.